Henvisning

Hei godtfolk!

Vi har hatt forholdsvis sjelden nettilgang de siste ukene, og når nettet først er her så er det ofte så svakt at jeg strever med å åpne mailen til og med, langt mer med å publisere blogginnlegg. Det er rett og slett for ambisiøst å skulle prøve å holde liv i to blogger, så jeg henviser til min gamle blogg gjennom flere år for å få ujevne oppdateringer fra livet, tanker og opplevelser her: ingridiafrika.blogspot.com

Ønsker du flere oppdateringer, forbønnsønsker, o.l., kan du også gi meg epostadressa di, så kanskje du får en hilsen fra meg i innboksen med ujevne mellomrom...

Det ryktes at Kongo skal koble seg på en optisk fiberkabel, og at nettet skal bli mye bedre. Kanskje gjenoppliver jeg aktiviteten på denne bloggen da - vi får se om det blir med ryktet, eller om nettilgangen faktisk blir bedre...

So long!

Gråte og be

Ingeborg fant fram en gammel, slitt bok fra 1959: "Mot ukjent land" av Oddbjørg Tollefsen. Jeg driver og leser i den nå, og det er fascinerende.

Oddbjørg Tollefsen var en av de fire første misjonærene som dro ut på en norsk-svensk ekspedisjon til Kongo våren 1921. Det var hun og hennes mann Gunnerius Tollefsen, Hanna Veum og svenske A.B. Lindberg.

Det er mye som gjør at det er fascinerende lesning. Bare det å lese noe fra begynnelsen av 1920-tallet er spesielt. For en annerledes virkelighet. F.eks. hennes inntrykk fra Paris. Første gang i utlandet, og uten å ha søkt på internett eller kjøpt med seg Lonely Planet travel guide... Hun skriver riktignok at hun "hadde både lest og hørt meget om Paris", men hennes "meget" er noe annet enn all den informasjonsflommen vi har i dag. De var virkelig modige mennesker!

Jeg har bare lest de første kapitlene ennå, og noe av det som har stått ut for meg er det hun forteller at hun gjorde ute på feltet ("feltet" refererer til evangelisering rundt omkring i norske bygder): "Jeg gråter og ber, synger litt og vitner".

Disse fire bestanddelene: å gråte, å be, å synge og å vitne. I seg selv er de en preken.

Dessuten gjør rekkefølgen inntrykk på meg: først av alt, gråte. Dernest be. Så synge og til slutt vitne.

Hilsen fra Bideka

-->

Jeg begynte å skrive om Bideka sist, men nettet var vanvittig tregt, og jeg kasta bort tida på å vente på et bilde som jeg ville laste opp – og så gikk strømmen. Men det jeg altså begynte å fortelle var at Hans Haugen var den første som kom til området, sammen med Langseths, og startet opp arbeidet og bygde kirka. Det var på slutten av 40-tallet. Hovden ble også nevnt av mange, og det var Birger Hovden som bygde skolen. Lenge var det jenteskole, men nå er det videregående skole for begge kjønn. En stor skole med mange elever. Det lover godt for framtida.

Og alle snakket om “mammaen vår”, Kate. Helt til hun døde i fjor sommer, engasjerte hun seg i Bideka. Mange ønska seg nok en ny mamma - en fostermor, kanskje, eller stemor, så de ikke lenger skulle være foreldreløse... Jeg er dessverre ingen ny Kate. Men jeg kan gjerne treffe folk og høre på dem! 

Her er endelig bildet lasta opp! Kirka i morgensolen før frokost.

Og her er et bilde fra kvelden i forveien, litt før sola gikk ned. Ser du bjella som henger ned fra treet? Det er kirkeklokka!

Her er et bilde fra inne i kirka. Barnekoret synger. De var kjempegode! Det var to damekor og to ungdomsskor der også, og alle sammen sang bra, men barnekoret svingte det skikkelig av og var min desiderte favoritt. De litt større jentene i koret fikk i ansvar å lede koret i forskjellige sanger. (Hjelp, nå er det for lenge siden jeg har skrevet norsk - jeg aner ikke hvilke preposisjoner jeg skal bruke: Leder man koret "i" en sang??)

Siden nettet fungerer såpass at jeg får lasta opp bilder, benytta jeg anledning til det nå, og så forteller jeg mer med ord senere engang!

Bideka

Forrige helg besøkte jeg Bideka. Norske pinsevenner starter arbeid der i 1949, tror jeg. Under besøket hørte jeg stadig folk snakka om "Hovden", om "Haugen", om Petra og Kate, og enda flere. Vel hjemme igjen, kunne Ingeborg fortelle hvilken Hovden og hvilken Haugen det var snakk om (det viste seg å være verken Arthur eller Werner Haugen, som jeg kjenner til, men pappaen deres Harald - du verden for en rik misjonsfamilie").

Internettforbindelsen er dessverre veldig treg, så etter å ha ventet i 25 minutter på at et vakkert bilde av kirka skulle lastes opp, gir jeg nå opp. Strømmen kuttes om ti minutter, og da blir nettet borte også, så jeg får heller poste det her nå, og så skrive mer senere, og forhåpentligvis få med noen bilder.

Det er selvfølgelig begrensa hvor mye jeg rekker å se i løpet av to dager, men jeg fikk møtt mange og sett mye, og det var en givende helg. Jeg møtte to kvinneforeninger - den ene heter Håp og den andre Kjærlighet. De prøver å hjelpe hverandre i alle sine problemer, bl.a. med heklekurs. De viste meg kjempefine babydresser som de har hekla, og som de selger til nybakte foreldrene på fødestua.

Mer snart! (håper jeg!)

Livstegn

Bare en kjapp liten post for å si at jeg har det bra! Og i helga skal jeg på tur, så til uka håper jeg å ha mye spennende å fortelle!

Salmesang

Jeg var i Filadelfia igjen i formiddag, og her er en liten videosnutt fra salmesangen:

Kjenner noen igjen sangen? Den står helt sikkert i svenske Segerstoner, kanskje også norske Evangelietoner.

PS. Ikke lov å jukse for de som har Nyimbo za wokovu hjemme :-)

Utholdende(s) omsorg

Blant mange triste historier, finnes det også noen fine. Jeg vil fortelle om ei dame som heter Utholdende. Hun er gift og har barn som er blitt store. Hun er engasjert i arbeid for å hjelpe kvinner, og var i den forbindelse på et sjukehus her i byen. En dag opplevde hun at Gud sa til henne at hun skulle ta seg av en liten baby hun hadde sett der - en av mange. I to netter fikk hun ikke sove, hun klarte ikke å spise, og hadde hjertebank. Mannen hennes lurte på om hun var sjuk, men hun sa at nei, det var hun ikke, og så fortalte hun om den lille babyen. De ble enige om å ta ham til seg. Hun sa til barna sine at "i dag kommer jeg tilbake med en unge", og gikk.

Den lille guttebabyen hadde mistet mora si under fødselen, og holdt på å dø. Han var fire måneder, men veide bare to kilo og noen gram (hørte ikke hvor mange). Han var bare skinn og bein, og Utholdende bad for ham ut fra Esekiel 37 om de tørre beina i dalen.

Hver dag ble han veid. Og han vokste. Og vokste. Og overlevde...

Hun hadde tatt ham med til pastoren sin for forbønn, og pastoren var veldig forbausa for han hadde ikke sett at hun var gravid... Men hun sa bare bestemt: "Bare be!" Haha, ei tøff dame! Noen år senere sa gutten til denne pastoren: "Jeg er også pastor. Du har en stor menighet, og jeg har en liten menighet", for han drev nemlig og lekte pastor, med de andre barna som menighetslemmer og blader som bibler.

Nå er han stor! Vanlig størrelse, frisk og rask.

Det er hjertegripende hvordan et menneske blir grepet til å ta seg av et annet. Spesielt fordi det skjer midt i et hav av nødlidende, og man ser knapt skogen for bare trær. Et enkeltmenneskes skjebne ble fullstendig omrokket av omsorgen fra et annet.

1 måned

Ja, i går kveld var det altså akkurat én måned siden jeg kom hit. Kan vel ikke si at jeg har landet helt eller etablert meg ennå, men jeg er da her, i hvert fall.

Det er mye nytt og annerledes, mye å bli kjent med og sette seg inn i, mye å bli vant til. Bare helt praktisk, hverdagslig - i forhold til vann, strøm, nett som kommer og går på uforutsigbart vis. Og selvfølgelig språk, kultur, problemer, nød og lidelser.

Men: "Han vekker meg morgen etter morgen. Han vekker mitt øre, så jeg kan høre slik disipler hører" (Jes 50:4). Og slik går dagene.

1 månedsjubileum

I dag har jeg vært én måned her!

Taket på barneskolen

Til frokost i går kom en telefon om at taket på to klasserom hadde blåst av. Det var der vi var på pastorinnvielser på søndag, der hvor fire utposter var blitt selvstendige menigheter. Dette bygget var opprinnelig det første kirkebygget, bygd av Langset. Men senere har kirka bygd en større murbygning til seg, og gamlekirka ble en del av barneskolen.

Telefonen til Ingeborg ringte, og det første som ble sagt var: "Satan ble misunnelig". Ingeborg så helt forvirra ut og jeg (som bare hørte på avstand) lurte på om jeg hadde hørt riktig - vanligvis sier man jo "hei" eller navnet sitt først... Men så presenterte mannen på andre enden seg og forklarte hva han mente og hva som hadde skjedd. Det var rektoren på barneskolen, han som er barnebarnet til den første som ble døpt i Kabare, og han fortalte at klasserommene var ødelagt og tolka ulykken slik at djevelen hadde blitt misunnelig på all den fryd og gammen det var på søndag. På mandag kom det altså en stormvind, og takplatene blåste av bygget som nå rommer to barneskoleklasser.

Det er forsåvidt god grunn til misunnelse. Ikke bare har menighetene vekst (det må visst være over 300 medlemmer i en utpost for at den kan bli menighet), men skolen er også stor. Over tjue klasser tilsammen mener jeg å huske (3 klasser på noen trinn, 2 klasser på noen trinn). Det betyr mange barn som lærer å lese, skrive, regne, osv, osv!

Pastorinnvielser i Kabare

I dag har jeg vært i Cifuma, i Kabare-distriktet litt nord for Bukavu. Der var det pastorinnvielse av fire nye pastorer for fire forsamlinger som har vært utposter under Cifuma og som nå er blitt selvstendige menigheter. I tillegg var det innsettelse av tilsammen 15 eldste, og noen og tjue menighetstjenere og -tjenerinner.

Her tror jeg er fra innsettelsen av eldste:

Det var en kjempeforsamling så gudstjenesten ble holdt ute på plassen foran kirkebygget. Band med høyttaleranlegg var det også: 

Alle de fire nye menighetene stilte opp med ungdomskor. Her er ett av dem:

Det var stekende sol, og det var satt opp store presenninger mot sola, men det var jo et uendelig stort frammøte, og langt fra alle fikk plass i skyggen. Mange hadde heldigvis med seg store paraplyer (noen var snill med høyttalerne og lånte dem paraplyen sin - se bildet lenger oppe).

Det var rørende å være der med Ingeborg. Hun var der fra den spede begynnelsen. Da de hadde en historisk gjennomgang, husket Ingeborg alt de fortalte. Og det kunne hun også fortelle forsamlingen da hun ga en hilsen. Hun var der med Langset sine, og Damaris, og husker den første personen som ble døpt der i området. Elisabeth het hun, og nå er barnebarnet hennes rektor på skolen der. Her er de utenfor skolen (barnebarnet er han til høyre for Ingeborg):

Til venstre for Ingeborg står han som var den første evangelisten som startet opp i området, utsendt fra Bagira. Cifuma, som er modermenigheten til de fire nye menighetene hvis pastorer ble innvidd i dag, har altså selv en modermenighet i Bagira. Da de brakte en hilsen, sa de "fra bestemor-menigheten Bagira". Menighetene vokser og vokser.

Så man skal ikke forakte den ringe begynnelse. Eller bli deppa om noe synes vanskelig og tregt i begynnelsen. Det tenker jeg etter å ha hørt om Herr og Madame Langset fra Lillehammer i dag. Den ene utposten som ble menighet er nemlig i Ludaha, og der kom Langsets og noen flere norske pionermisjonærer for å starte opp arbeid aller første gang. Men etter tre uker ble de jagd bort av dronningen, og måtte forlate området. De startet i stedet opp i Kaziba. Men nå - 90 år senere - er det likevel en menighet der, der mammaen heter Cifuma, bestemor heter Bagira, og kanskje oldemor heter Kaziba - og tippoldemødre og -fedre er norske menigheter...

Tilgivelse, selv for drap?

Jeg må fortelle om blinde Joseph. Han er en fin mann - jeg har truffet ham et par ganger og han er veldig vennlig. Han lærte seg å lese blindeskrift for mange mange år siden, og leser bibelen og forkynner. Etter folkemordet var han i Rwanda, og litt ut i prekenen er det en mann som har et spørsmål: Om Jesus kan frelse fra alle synder? Joda, det kunne Joseph bekrefte. Til og med drap? spurte mannen. Ja, til og med om du har drept. Om du vender om, så vil Jesus frelse. Da viste det seg at det var mange i forsamlingen der som bar på tung bagasje og forferdelig dårlig samvittighet etter folkemordet. Mange bekjente fryktelige ting de hadde gjort. Det var mye gråt. Og omvendelse. Og etterpå, glede, letthet, takknemlighet, en ny start.

Ei dame som også er blind, og som lærte å lese blindeskrift av samme lærer som Joseph, leser også bibelen og forkynner. Dette er en historie fra noen tiår tilbake - jeg vet ikke akkurat når. Men det var en togrøver som pleide å gå på toget og gå gjennom alle vognene og krevde "avgift" av folk - ellers ville han kaste dem av i fart. Han var beryktet og fryktet. Men han hørte denne dama forkynne en gang, og så henne lese bibelen med fingeren mens hun så opp, og gikk fram og ville bli en kristen. Han sluttet å kreve "avgift" på toget, og ble en evangelist. Men ryktet om at han hadde endra seg hadde ikke nådd alle, og en gang han var på vei for å forkynne, ble han tatt av en mann som huska han som togrøver. Han var på ei bru, og denne mannen var rasende for alle gangene han hadde plaga ham, og ville slåss og kaste ham i elva. Heldigvis var det noen rundt som skjønte hva som foregikk, og grep inn så han berga livet. Etter det ville han helst ikke gå så langt unna og forkynne... Men han ville gjerne forkynne i nærområdene sine. Og han ville ikke kaste folk av toget i fart lenger.

Selv drapsmenn kan legge av seg sine gamle vaner, levemåter og traumer. Og lære å gjøre det gode. Det er gode nyheter for dette landet.

Be om fred

Leser Salme 122: "Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være trygghet i dine borger!"

Og som jeg gjør med Nehemja, slik gjør jeg også her: jeg putter inn Kongo, Bukavu, Kivu (Sør- og Nord-Kivu er provinsene her i øst i Kongo).

Be om fred for Kongo! Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være trygghet i dine borger!

Da jeg kom hit var det ganske mye snakk om krig og fred. Det var nemlig forhandlinger på gang mellom nabolandene her, om hvordan de helst vil løse konflikten i nord-øst (Nord-Kivu). En opprørsgruppe som kaller seg M23 brøt ut av den nasjonale hæren i vår, og nesten en halv million sivile har flyktet siden da (FN anslår 450-500.000). I løpet av sommeren har denne opprørsgruppa inntatt det ene området etter det andre, og det var spesielt spent den tida da de nærma seg Goma (hovedbyen i Nord-Kivu). Da var det spenning i lufta også her i Bukavu, for av erfaring vet folk her at om Goma faller er som regel neste mål Bukavu. Det gikk riktignok et rykte om at opprørerne ville dra til Kinshasa (altså landets hovedstad, omtrent 2000 km herfra). Nå ja, nok om forvirring og rykter. Nå snakkes det ikke lenger så mye om krig. Det er lenge siden jeg har hørt at noe nytt område er blitt inntatt av opprørerne. Det virker som om de holder seg i ro.

Kanskje fordi de er opptatt med sitt i de områdene de allerede har tatt. De har visst opprettet sin egen "regjering". Men jeg vil tippe at de er mer opptatt med å samle inn skatter og avgifter enn å drive skoler og sjukehus....

Må det være trygghet i dine borger!

Pianissimo

For et par dager siden fikk jeg høre at det finnes et piano i en av leilighetene her på misjonsstasjonen og ble veldig glad. Men det bodde en gjest der da, så jeg kunne ikke utforske nærmere. Det har jeg gjort nå! Og konklusjonen er: lykken er et piano!

Dere ser hvilken nød vi er i

Det begynner å bli noen dager siden sist jeg skrev - internett har vært ustabilt og jeg har hatt det travelt. Men nå er det både strøm og internett her, så nå skal jeg passe på å gi lyd fra meg. Dagene blir bare fullere og fullere (og det er spennende, lærerikt og gøy!), men det er mye som kan gjøres uten strøm i dagslys eller i lyset av stearinlys.

Jeg er så full av historier - jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvor jeg skal slutte.

Sønnen til en mann i en landsby her ute har vært involvert i en eller annen rebellgruppe og var blitt tatt til fange, men nylig har han rømt. For et par dager siden kom soldatene hjem til faren hans og arresterte ham i stedet, som et slags gissel. Hvis han skal sitte der til sønnen melder seg... ja da kan det neppe gå bra. Mannen har dessuten diabetes, og trenger jevnlig mat for ikke å bli alvorlig syk og dø. Veien er kort fra å være en fredelig bonde på landet til å bli en militærfange. Noen kom på hans vegne til misjonsstasjonen for å be om hjelp til mat til ham. Om soldatene finner sønnen hans og han derfor får slippe fri, eller om han oppnår rettferdighet gjennom rettssystemet og får slippe fri, vil det ikke hjelpe ham om han allerede har dødd pga for lite mat. Argumentet var at om han bare får spise, vil det i det minste være et ørlite håp for ham.

Mange slike historier kommer via pastorer. Det finnes selvfølgelig ikke sosialkontorer her. Staten er svak. Offentlige hjelpetilbud begrensa - jeg vet ikke om de finnes i det hele tatt? I mange tilfeller tar kirkene på seg det sosiale ansvaret for de som er ekstra vanskeligstilt i nærområdene sine. Foreldreløse barn, handikappa, enker, fanger. Og en del pastorer får hendene fulle av sosialt arbeid.

I dag besøkte jeg bibelskolen på Bwindi, som har opptil seks års teologiutdanning for pastorer. Det var spennende å høre hvordan de har tatt denne virkeligheten på alvor - og denne arbeidsoppgaven på alvor - og inkludert psykologi og "hvordan hjelpe folk" i pensumet.

Her er jeg sammen med bibelskoleelevene utenfor skolebygningen deres. Vi hadde en fin formiddag sammen. Under lovsangen kunne man tro det var en musikkhøgskole og ikke et teologisk seminar! Jeg presenterte meg og fortalte litt om veien min hit til Kongo, og delte litt av det jeg har på hjertet om Nehemia og å bygge opp igjen landet. Jeg leste fra Nehemja kap 2, slik jeg har gjort i mange støttemenigheter: "Dere ser hvilken nød vi er i, hvordan Jerusalem (eller Kongo, eller Kivu) ligger ødelagt. Kom og la oss bygge opp Jerusalems mur opp igjen så vi ikke lenger skal bli til skamme. ... Da sa de: 'La oss gjøre oss klare og bygge!' Så tok de kraftig fatt på dette gode arbeidet."

De var glade for å se et nytt fjes fra Norge, og snakket varmt om de gamle fjesene - ikke minst Kate og Petra. (I parentes bemerket: det første jeg så da jeg kom inn på kontoret til administrasjonen var et portrett av Kate. Så snudde jeg meg til høyre, og så et portrett av Ingeborg: "venn av bibelskolen". Så snudde jeg meg til venstre og så et bilde av Frank og Grete. Så snudde jeg meg rundt og så mot døra og ut på skolen, og så ved siden av døra portrettet til Petra.)

En gladhistorie helt til slutt:
Fra en stor gruppe enker, var noen få blitt plukket ut som de aller mest hjelpetrengende, deriblant sønnen til ei enke som var svært underernært. Ikke bare var magen oppsvulma, men også føtter og ansiktet var opphovna som følge av matmangel. Håret var blitt lyst. Hun som presenterte de heldig utvalgte sa at det egentlig ikke var noe håp for han mer. Når det var gått så langt, var sjansen for å overleve minimal. Men vi måtte prøve - gjøre et forsøk. Så blant de aller mest hjelpetrengende var han plukket ut. Og jeg tror han ble gitt hjelp fra strikkekafeen på Lillehammer (er ikke 100% sikker for jeg kan blande sammen, men jeg mener det var slik). I alle fall kom det gode nyheter i går: Gutten er slett ikke død. Han er ikke engang døden nær lenger. Han er blitt mye friskere. Et lite mirakel. Og makten i valget mellom å gi opp eller gjøre et forsøk. Eller i hans tilfelle var valget gjort for ham - altså makten i å bli oppgitt eller å bli gitt en sjanse.

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

I dag har vi vært i menigheten Nazareth i Kalengera her i Bukavu. Området var berømt for yrket "tyv" - et yrke som visstnok gikk i arv fra far til sønn. En mann som ranet misjonsstasjonen her for mange år tilbake, og som senere ble henrettet offentlig for andre forbrytelser, kom f.eks. herfra. Da de skulle starte en menighet her, tok de tak i det dårlige ryktet til stedet, og bestemte seg for å kalle menigheten Nasaret - de identifiserte seg nemlig med det Natanael sa da han hørte at Jesus var fra Nasaret: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" (Joh 1, 46) og ville vise folk at til tross for det dårlige ryktet så kan det komme noe godt også fra Kalengera!

Her er vi utenfor kirka, med navneskilt over døra: "5te Celpa Nazareth".

Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.

Til høyre ser vi litt av ungdomskoret, med lederen/gitaristen foran og en gutt fra barnekoret på trommer. 

Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle. 

Legg merke til trommene. Alle fem var i bruk under lovsangen, og sammen med noen risteinstrumenter og mangestemt sang fra hele menigheten var det ukas desiderte høydepunkt!! Helt ubeskrivelig fantastisk!

Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen.  (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?

Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!

Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap, men jeg kan kanskje fortelle mer om det en annen gang. Jeg var i hvert fall temmelig nervøs, og måtte tenke tilbake til da jeg prekte for første gang - i Alvdal pinsemenighet. Den gangen var jeg også nervøs, men ble forsikret om at jeg var blant venner og bare ble møtt med vennlighet og overbærenhet. Dette var riktignok ikke venner på samme måten - jeg hadde jo ikke møtt dem før, men også her ble jeg møtt med bare vennlighet, og jeg visste at om jeg stotra og stamma og ikke fant riktig ord på swahili, så ville de bære over med meg. Og det gjorde de!

Som "møtehonorar" fikk vi en sprell levende hane. Den kakla og flaksa i bagasjerommet på bilen da vi kjørte inn porten hjemme - han skjønte vel at han nærmet seg enden på livet... Her er en fra menigheten som fulgte oss ned til bilen og bar hanen:

Herlig søndag!

Hverandres hjelpere

Kvinnegruppa jeg skrev om på onsdag starta altså møtet sitt med å be Fadervår - og for meg ble det veldig spesielt å sitte i denne flokken av fattige kvinner og høre dem be "Gi oss mat for i dag". Men det var bare begynnelsen - begynnelsen på en oppmuntrende og forfriskende formiddag.

De er damer som har lidd mer enn man kan forstå - men de er likevel, eller kanskje nettopp derfor, sterke og livskraftige damer. De ser fram til onsdagene og gleder seg til å komme sammen. De prater, synger og ber, og finner stor styrke i fellesskapet med hverandre.

Nesten alle var enker, og mange hadde opplevd at mannen ble drept av rebellgrupper som kom og angrep landsbyene de bodde i. Flere var voldtatt og alle var blitt plaget av rebellene på forskjellig vis. Maria på bildet klarer ikke lenger å bruke høyrearmen sin etter at rebeller kuttet og skjærte i den på forskjellige steder. Også venstre arm og begge sider av hoftepartiet/lårene hennes hadde store arr etter macheten.

De kom sammen som en uformell kvinnegruppe og hun som leder gruppa hadde litt undervisning - om at selv om de er kvinner og enker må de si fra når de lider urett - speak out! Det var så spennende å overvære diskusjonen som fulgte. Ei dame fortalte for første gang hvordan hun led der hvor hun bor nå - og fikk skryt for å si ifra istedet for å sitte stille slik hun pleier. Noen bibelvers ble lest for å gi autoritet til budskapet: Fra skapelsesberetningen om at Gud så at det ikke var godt for mennesket å være alene, derfor ville han skape en hjelper - og derfor skal vi være hverandres hjelpere, ikke undertrykkere.

Omsider hadde alle snakket fra seg - delt erfaringer, problemer, synspunkter, råd - og mens en liten plastpose gikk rundt for å samle kollekt (til å hjelpe dem med størst behov) fant ei dame fram trommen og de satte i gang å synge og danse lovsanger.

De mangler mye - de mangler fred, sikkerhet, noen mangler mat, noen mangler et ordentlig sted å bo - men en ting de ikke mangler er livsgnist!

Bilder

Voila! Internett er tilbake! Prøver å legge ut noen bilder.

Noe av det første jeg gjorde var å hilse på ledelsen i CELPA (den kongolesiske pinsebevegelsen som er starta av norsk misjon). Her er et bilde fra utenfor CELPA-kontoret. Han i sjøgrønn dress ved siden av meg er den øverste nasjonale lederen og heter Biumba. Veldig trivelig mann! De andre jobber på kontoret.

Her er fra utenfor Filadelfia på søndag. Glassdørene holdt heldigvis denne gangen :-)

Og inne i Filadelfia:

Gi oss i dag...

I formiddag har jeg vaert på kvinnemøte med kvinner som har flykta fra krigshandlinger i landsbyene deres. Med unntak av ei, var alle blitt enker. De starta med å be Fadervår. Jeg har ikke laert meg Fadervår på swahili utenat ennå, men følger sånn cirka med, og hørte "Gi oss mat for i dag" (vårt daglige brød i den norske oversettelsen). Det var sterkt, og med ett forstod jeg hvorfor det kommer før "tilgi oss vår skyld". Overlevelse, mat for i dag. Det er vårt første bønneemne til Gud.

Bilder

Voila! Naa er minnepennen tilbake -  med virus, men fortsatt med bilder. Haaper nettforbindelsen holder naa.

Eller forresten ikke. Viruset er der, men bildene forsvant igjen. Vel, vel. Dere faar vente til internettforbindelse hjemme er ordnet - da skal jeg legge ut bilder fra Filadelfia og andre steder!

Soendag i Filadelfia

Endelig har jeg funnet en internettkafe med god nok internettforbindelse til aa logge meg inn paa bloggen!

Paa soendag var jeg i Filadelfia - ikke paa Hamar, men i Bukavu! Vi stod utenfor og ventet paa at den foerste gudstjenesten skulle bli ferdig, saa vi som skulle paa gudstjeneste nr 2 kunne komme inn. Fullt av folk, som ivrer etter aa komme inn. For ikke lenge siden var det slik trengsel for aa komme inn at den ene glassdoera ble knust! Her er det mange som sier som i Salme 122 "Jeg ble glad da de sa til meg: «Vi vil gå til Herrens hus.»"! 

Herlig korsang - selvfoelgelig! Pastoren prekte om aa vaere vitner, og tidlig i prekenen siterte han fra slutten av misjonsbefalingen: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". Dette var et ord som gikk igjen paa innvielsen min - jeg tror jeg hoerte det en 10-15 ganger da?! Det ble i hvert fall sitert av omtrent hver eneste en som ga en hilsen. Naa ble jeg minnet paa det, da pastoren her ogsaa siterte det. 

Ellers maa jeg innroemme at jeg ikke fikk med meg hele prekenen. Det er vanskelig aa hoere hoeytalerlyd saa jeg skjoenner mer naar jeg snakker ansikt-til-ansikt, og dessuten blir det litt for lenge aa sitte saa konsentrert. Saa jeg datt av innimellom, men saa klarte jeg aa hoppe paa igjen. 

Jeg hadde med bilder paa minnepenn naa, men han som jobber her bare stakk av med den... Om han kommer tilbake legger jeg ut bilder snart :-)

Vel framme i Bukavu!

Ja nå er jeg vel framme i Bukavu. Alt gikk bra på reisa. Takket være god hjelp fra Kristin tirsdag formiddag fikk jeg ordnet med alt som gjenstod - deriblant tømme alle Hamars apoteker for malariatabletter og handle flere kilo pålegg, sjokolade og Fjordland-middager på tilbud! Ingeborg ble strålende glad for komle-middagen :-)

Ingunn og Kristin kjørte meg til Gardermoen, og det ble en litt tårevåt og litt glad avskjed... Jeg kom meg igjennom sikkerhetskontrollen med alle de tre laptopene jeg hadde med pluss fiolinen, og så var reisen i gang. Oslo-Amsterdam-Nairobi (stopp i Bujumbura) og endelig Kigali. Jeg fant en buss som skulle gå om en halvtime, så det passa veldig bra. Jeg satt stabla i det ene hjørnet i baksetet - så trangt at jeg ikke kunne lee beina en centimeter. Men jeg hadde god utsikt, og nøt turen. Fantastisk landskap - banantrær, kaffebønner, julestjernetrær, spinat, teplantasjer, m.m. på åsside etter åsside så langt øyet rakk. Og den ene lovsangen på swahili etter den andre poppa inn i hodet mitt ("wastahili wewe", "...pokea sifa milele" osv).

Vi kjørte forbi en stor flyktningeleir som FN nylig har bygd for flyktningene som kommer fra Kongo nå. De kommer over grensa lengre nord, og blir relokalisert til denne leiren. Da ség alvoret innover meg.

Etter seks timer var vi endelig framme ved grensa, og der vinka en mann til meg. Det var Gaston som var kommet for å hjelpe meg over grensa. Svipp svapp, så var alle stempler i orden og jeg var inne i Kongo!

For ca elleve og et halvt år siden ble drømmen om å arbeide i Kongo tent i meg. Nå var jeg der. Nå er jeg her! Det var uvirkelig, det er fortsatt uvirkelig... Jeg vender tilbake til Salme 126: "Da Herren lot Sions bortførte vende tilbake, var vi lik dem som drømmer. Vår munn var full av latter, og vår tunge av jubel. ... Ja, store ting har Herren gjort for oss, og vi er glade."

Det var blitt sen kveld, og Ingeborg var alene hjemme. Vi spiste høne til kveldsmat og ananas til dessert. Det var ikke vann i springen, men jeg tok en kattevask i kaldt vann fra vanntønna der vi lagrer vann til alle de gangene det ikke er vann i springen. Og så slokna jeg i min nye seng.

I dag venta Baba Fikiri på meg da jeg stod opp og vi spiste frokost sammen alle tre. Og selvfølgelig fikk jeg hilse på Bashombe som er kokken. Mye glede til frokost!!

Nå er jeg spent på om jeg får til å poste dette innlegget, for internett er av og på mange ganger i timen, virker det som...

Transit

Nå sitter jeg på Schipol flyplass i Amsterdam!

Det har vaert mye pakking de siste dagene - veiing, ompakk, veiing, ompakk, osv, osv.... Og mange avskjeder. Noen tårer. Men det er fint at det er trist å reise, for det betyr at jeg reiser fra noe godt, fra mennesker jeg er glad i og vil savne. Selv om jeg egentlig er vant til å bo langt borte og å reise til og fra Afrika, er det annerledes nå som jeg har bodd så lenge hjemme og kost meg med frokoster, middager, fjellturer, sofaslakking og mye mer sammen med familien.

Magen er full av sommerfugler! For mer enn 11 år siden ble drømmen om å arbeide i Kongo tent. Nå står jeg på dørstokken - med foten løftet halvveis over! En natt på fly, og så våkner jeg i Afrika. Noen timer til på fly, og enda noen i buss, og så...... I morgen på denne tiden håper jeg at jeg sitter og spiser kveldsmat med Ingeborg!

Jeg er som "dem som drømmer... Munn full av latter..." (Salme 126)!

Innvielse

Forrige søndag ble jeg innviet som misjonær. Det var en høytidelig og flott stund i Filadelfia.

Misjonsrådet marsjerte inn, med det norske og det kongolesiske flagget:

Misjonsbefalingen ble lest på norsk og på swahili (veldig imponerende lesing, Amalie!), før Petra bad for dagen:

Forbønnshandling:

Noen av støttemenighetene kom med hilsener, og det ble sagt mange gode ord. Takk til hver og en av dere, og til menighetene!

Jeg sa også noen ord. Ørlite grann om Kongo og arbeidet, og leste Jesu innsettelsestale fra Lukas 4 som er stappfull av sosialt arbeid og omsorg for mange typer lidelse: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å helbrede sønderbrutte hjerter, for å rope ut frihet for fanger, for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren."

Telemanns fiolinkonsert i G-dur, 2. og 3. sats.

Så hilste regionssekretær Liv-Toril på vegne av PYM, med gode ord og en gavepakke full av omsorg på veien - mannakorn, lesestoff, musikk, levende lys m.m. Hun var kledd i en nydelig drakt med konturene av Afrika under hjertet og på beina!

.........................................................................................................................................

Deretter var det festmiddag på Hedmarktoppen, med enda flere taler og gode ord, sang og musikk, og god mat!

Disse to luringene hadde snikøvd på en hemmelig sang de hadde skrevet selv - tekst og melodi! Kjempemorsom sang og veldig bra framført!

Mine gode venninne fra videregående, Solveig, hadde kommet hele veien fra vestlandet med mann og barn og sang "Med Jesus vil eg fara" i nydelig a capella-arrangement.

Familien Ludvigsen møtte mangetallige opp. Norunn og Martin var de første som bodde på misjonsstasjonen der jeg skal bo!

Ingunn og Kristin fylte år og var lykkelige for å få feire bursdagene sine med misjonærinnvielse:

Som bursdagsgave fikk Ingunn en ekte kviknepols av meg og far:

Alt i alt var det en storslått og overveldende dag!

Takk til Geir Frøyshov for de fleste av bildene, med unntak av de to nest siste som jeg takker Aage Sommer for!

Visum!

I dag har jeg vært på posten og hentet rekommandert sending fra ambassaden i Stockholm, så nå holder jeg visumet i hånda! Hurra!

Og på søndag var det misjonærinnvielse av meg i Filadelfia, Hamar. En storslått fest! Håper å få tak i noen bilder og fortelle mer fra det snart.

Så det går framover med stormskritt!

Velkommen!

Velkommen til denne bloggen!

Jeg håper å reise til det østlige Kongo om noen uker, og vil bruke denne bloggen til å fortelle om opplevelser og tanker underveis.

Mer kommer etter hvert.