Det begynner å bli noen dager siden sist jeg skrev - internett har vært ustabilt og jeg har hatt det travelt. Men nå er det både strøm og internett her, så nå skal jeg passe på å gi lyd fra meg. Dagene blir bare fullere og fullere (og det er spennende, lærerikt og gøy!), men det er mye som kan gjøres uten strøm i dagslys eller i lyset av stearinlys.
Jeg er så full av historier - jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvor jeg skal slutte.
Sønnen til en mann i en landsby her ute har vært involvert i en eller annen rebellgruppe og var blitt tatt til fange, men nylig har han rømt. For et par dager siden kom soldatene hjem til faren hans og arresterte ham i stedet, som et slags gissel. Hvis han skal sitte der til sønnen melder seg... ja da kan det neppe gå bra. Mannen har dessuten diabetes, og trenger jevnlig mat for ikke å bli alvorlig syk og dø. Veien er kort fra å være en fredelig bonde på landet til å bli en militærfange. Noen kom på hans vegne til misjonsstasjonen for å be om hjelp til mat til ham. Om soldatene finner sønnen hans og han derfor får slippe fri, eller om han oppnår rettferdighet gjennom rettssystemet og får slippe fri, vil det ikke hjelpe ham om han allerede har dødd pga for lite mat. Argumentet var at om han bare får spise, vil det i det minste være et ørlite håp for ham.
Mange slike historier kommer via pastorer. Det finnes selvfølgelig ikke sosialkontorer her. Staten er svak. Offentlige hjelpetilbud begrensa - jeg vet ikke om de finnes i det hele tatt? I mange tilfeller tar kirkene på seg det sosiale ansvaret for de som er ekstra vanskeligstilt i nærområdene sine. Foreldreløse barn, handikappa, enker, fanger. Og en del pastorer får hendene fulle av sosialt arbeid.
I dag besøkte jeg bibelskolen på Bwindi, som har opptil seks års teologiutdanning for pastorer. Det var spennende å høre hvordan de har tatt denne virkeligheten på alvor - og denne arbeidsoppgaven på alvor - og inkludert psykologi og "hvordan hjelpe folk" i pensumet.
Her er jeg sammen med bibelskoleelevene utenfor skolebygningen deres. Vi hadde en fin formiddag sammen. Under lovsangen kunne man tro det var en musikkhøgskole og ikke et teologisk seminar! Jeg presenterte meg og fortalte litt om veien min hit til Kongo, og delte litt av det jeg har på hjertet om Nehemia og å bygge opp igjen landet. Jeg leste fra Nehemja kap 2, slik jeg har gjort i mange støttemenigheter: "Dere ser hvilken nød vi er i, hvordan Jerusalem (eller Kongo, eller Kivu) ligger ødelagt. Kom og la oss bygge opp Jerusalems mur opp igjen så vi ikke lenger skal bli til skamme. ... Da sa de: 'La oss gjøre oss klare og bygge!' Så tok de kraftig fatt på dette gode arbeidet."
De var glade for å se et nytt fjes fra Norge, og snakket varmt om de gamle fjesene - ikke minst Kate og Petra. (I parentes bemerket: det første jeg så da jeg kom inn på kontoret til administrasjonen var et portrett av Kate. Så snudde jeg meg til høyre, og så et portrett av Ingeborg: "venn av bibelskolen". Så snudde jeg meg til venstre og så et bilde av Frank og Grete. Så snudde jeg meg rundt og så mot døra og ut på skolen, og så ved siden av døra portrettet til Petra.)
En gladhistorie helt til slutt:
Fra en stor gruppe enker, var noen få blitt plukket ut som de aller mest hjelpetrengende, deriblant sønnen til ei enke som var svært underernært. Ikke bare var magen oppsvulma, men også føtter og ansiktet var opphovna som følge av matmangel. Håret var blitt lyst. Hun som presenterte de heldig utvalgte sa at det egentlig ikke var noe håp for han mer. Når det var gått så langt, var sjansen for å overleve minimal. Men vi måtte prøve - gjøre et forsøk. Så blant de aller mest hjelpetrengende var han plukket ut. Og jeg tror han ble gitt hjelp fra strikkekafeen på Lillehammer (er ikke 100% sikker for jeg kan blande sammen, men jeg mener det var slik). I alle fall kom det gode nyheter i går: Gutten er slett ikke død. Han er ikke engang døden nær lenger. Han er blitt mye friskere. Et lite mirakel. Og makten i valget mellom å gi opp eller gjøre et forsøk. Eller i hans tilfelle var valget gjort for ham - altså makten i å bli oppgitt eller å bli gitt en sjanse.
Jeg er så full av historier - jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvor jeg skal slutte.
Sønnen til en mann i en landsby her ute har vært involvert i en eller annen rebellgruppe og var blitt tatt til fange, men nylig har han rømt. For et par dager siden kom soldatene hjem til faren hans og arresterte ham i stedet, som et slags gissel. Hvis han skal sitte der til sønnen melder seg... ja da kan det neppe gå bra. Mannen har dessuten diabetes, og trenger jevnlig mat for ikke å bli alvorlig syk og dø. Veien er kort fra å være en fredelig bonde på landet til å bli en militærfange. Noen kom på hans vegne til misjonsstasjonen for å be om hjelp til mat til ham. Om soldatene finner sønnen hans og han derfor får slippe fri, eller om han oppnår rettferdighet gjennom rettssystemet og får slippe fri, vil det ikke hjelpe ham om han allerede har dødd pga for lite mat. Argumentet var at om han bare får spise, vil det i det minste være et ørlite håp for ham.
Mange slike historier kommer via pastorer. Det finnes selvfølgelig ikke sosialkontorer her. Staten er svak. Offentlige hjelpetilbud begrensa - jeg vet ikke om de finnes i det hele tatt? I mange tilfeller tar kirkene på seg det sosiale ansvaret for de som er ekstra vanskeligstilt i nærområdene sine. Foreldreløse barn, handikappa, enker, fanger. Og en del pastorer får hendene fulle av sosialt arbeid.
I dag besøkte jeg bibelskolen på Bwindi, som har opptil seks års teologiutdanning for pastorer. Det var spennende å høre hvordan de har tatt denne virkeligheten på alvor - og denne arbeidsoppgaven på alvor - og inkludert psykologi og "hvordan hjelpe folk" i pensumet.
De var glade for å se et nytt fjes fra Norge, og snakket varmt om de gamle fjesene - ikke minst Kate og Petra. (I parentes bemerket: det første jeg så da jeg kom inn på kontoret til administrasjonen var et portrett av Kate. Så snudde jeg meg til høyre, og så et portrett av Ingeborg: "venn av bibelskolen". Så snudde jeg meg til venstre og så et bilde av Frank og Grete. Så snudde jeg meg rundt og så mot døra og ut på skolen, og så ved siden av døra portrettet til Petra.)
En gladhistorie helt til slutt:
Fra en stor gruppe enker, var noen få blitt plukket ut som de aller mest hjelpetrengende, deriblant sønnen til ei enke som var svært underernært. Ikke bare var magen oppsvulma, men også føtter og ansiktet var opphovna som følge av matmangel. Håret var blitt lyst. Hun som presenterte de heldig utvalgte sa at det egentlig ikke var noe håp for han mer. Når det var gått så langt, var sjansen for å overleve minimal. Men vi måtte prøve - gjøre et forsøk. Så blant de aller mest hjelpetrengende var han plukket ut. Og jeg tror han ble gitt hjelp fra strikkekafeen på Lillehammer (er ikke 100% sikker for jeg kan blande sammen, men jeg mener det var slik). I alle fall kom det gode nyheter i går: Gutten er slett ikke død. Han er ikke engang døden nær lenger. Han er blitt mye friskere. Et lite mirakel. Og makten i valget mellom å gi opp eller gjøre et forsøk. Eller i hans tilfelle var valget gjort for ham - altså makten i å bli oppgitt eller å bli gitt en sjanse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar