Gråte og be

Ingeborg fant fram en gammel, slitt bok fra 1959: "Mot ukjent land" av Oddbjørg Tollefsen. Jeg driver og leser i den nå, og det er fascinerende.

Oddbjørg Tollefsen var en av de fire første misjonærene som dro ut på en norsk-svensk ekspedisjon til Kongo våren 1921. Det var hun og hennes mann Gunnerius Tollefsen, Hanna Veum og svenske A.B. Lindberg.

Det er mye som gjør at det er fascinerende lesning. Bare det å lese noe fra begynnelsen av 1920-tallet er spesielt. For en annerledes virkelighet. F.eks. hennes inntrykk fra Paris. Første gang i utlandet, og uten å ha søkt på internett eller kjøpt med seg Lonely Planet travel guide... Hun skriver riktignok at hun "hadde både lest og hørt meget om Paris", men hennes "meget" er noe annet enn all den informasjonsflommen vi har i dag. De var virkelig modige mennesker!

Jeg har bare lest de første kapitlene ennå, og noe av det som har stått ut for meg er det hun forteller at hun gjorde ute på feltet ("feltet" refererer til evangelisering rundt omkring i norske bygder): "Jeg gråter og ber, synger litt og vitner".

Disse fire bestanddelene: å gråte, å be, å synge og å vitne. I seg selv er de en preken.

Dessuten gjør rekkefølgen inntrykk på meg: først av alt, gråte. Dernest be. Så synge og til slutt vitne.

Hilsen fra Bideka

-->

Jeg begynte å skrive om Bideka sist, men nettet var vanvittig tregt, og jeg kasta bort tida på å vente på et bilde som jeg ville laste opp – og så gikk strømmen. Men det jeg altså begynte å fortelle var at Hans Haugen var den første som kom til området, sammen med Langseths, og startet opp arbeidet og bygde kirka. Det var på slutten av 40-tallet. Hovden ble også nevnt av mange, og det var Birger Hovden som bygde skolen. Lenge var det jenteskole, men nå er det videregående skole for begge kjønn. En stor skole med mange elever. Det lover godt for framtida.

Og alle snakket om “mammaen vår”, Kate. Helt til hun døde i fjor sommer, engasjerte hun seg i Bideka. Mange ønska seg nok en ny mamma - en fostermor, kanskje, eller stemor, så de ikke lenger skulle være foreldreløse... Jeg er dessverre ingen ny Kate. Men jeg kan gjerne treffe folk og høre på dem! 

Her er endelig bildet lasta opp! Kirka i morgensolen før frokost.

Og her er et bilde fra kvelden i forveien, litt før sola gikk ned. Ser du bjella som henger ned fra treet? Det er kirkeklokka!

Her er et bilde fra inne i kirka. Barnekoret synger. De var kjempegode! Det var to damekor og to ungdomsskor der også, og alle sammen sang bra, men barnekoret svingte det skikkelig av og var min desiderte favoritt. De litt større jentene i koret fikk i ansvar å lede koret i forskjellige sanger. (Hjelp, nå er det for lenge siden jeg har skrevet norsk - jeg aner ikke hvilke preposisjoner jeg skal bruke: Leder man koret "i" en sang??)

Siden nettet fungerer såpass at jeg får lasta opp bilder, benytta jeg anledning til det nå, og så forteller jeg mer med ord senere engang!

Bideka

Forrige helg besøkte jeg Bideka. Norske pinsevenner starter arbeid der i 1949, tror jeg. Under besøket hørte jeg stadig folk snakka om "Hovden", om "Haugen", om Petra og Kate, og enda flere. Vel hjemme igjen, kunne Ingeborg fortelle hvilken Hovden og hvilken Haugen det var snakk om (det viste seg å være verken Arthur eller Werner Haugen, som jeg kjenner til, men pappaen deres Harald - du verden for en rik misjonsfamilie").

Internettforbindelsen er dessverre veldig treg, så etter å ha ventet i 25 minutter på at et vakkert bilde av kirka skulle lastes opp, gir jeg nå opp. Strømmen kuttes om ti minutter, og da blir nettet borte også, så jeg får heller poste det her nå, og så skrive mer senere, og forhåpentligvis få med noen bilder.

Det er selvfølgelig begrensa hvor mye jeg rekker å se i løpet av to dager, men jeg fikk møtt mange og sett mye, og det var en givende helg. Jeg møtte to kvinneforeninger - den ene heter Håp og den andre Kjærlighet. De prøver å hjelpe hverandre i alle sine problemer, bl.a. med heklekurs. De viste meg kjempefine babydresser som de har hekla, og som de selger til nybakte foreldrene på fødestua.

Mer snart! (håper jeg!)

Livstegn

Bare en kjapp liten post for å si at jeg har det bra! Og i helga skal jeg på tur, så til uka håper jeg å ha mye spennende å fortelle!

Salmesang

Jeg var i Filadelfia igjen i formiddag, og her er en liten videosnutt fra salmesangen:

Kjenner noen igjen sangen? Den står helt sikkert i svenske Segerstoner, kanskje også norske Evangelietoner.

PS. Ikke lov å jukse for de som har Nyimbo za wokovu hjemme :-)

Utholdende(s) omsorg

Blant mange triste historier, finnes det også noen fine. Jeg vil fortelle om ei dame som heter Utholdende. Hun er gift og har barn som er blitt store. Hun er engasjert i arbeid for å hjelpe kvinner, og var i den forbindelse på et sjukehus her i byen. En dag opplevde hun at Gud sa til henne at hun skulle ta seg av en liten baby hun hadde sett der - en av mange. I to netter fikk hun ikke sove, hun klarte ikke å spise, og hadde hjertebank. Mannen hennes lurte på om hun var sjuk, men hun sa at nei, det var hun ikke, og så fortalte hun om den lille babyen. De ble enige om å ta ham til seg. Hun sa til barna sine at "i dag kommer jeg tilbake med en unge", og gikk.

Den lille guttebabyen hadde mistet mora si under fødselen, og holdt på å dø. Han var fire måneder, men veide bare to kilo og noen gram (hørte ikke hvor mange). Han var bare skinn og bein, og Utholdende bad for ham ut fra Esekiel 37 om de tørre beina i dalen.

Hver dag ble han veid. Og han vokste. Og vokste. Og overlevde...

Hun hadde tatt ham med til pastoren sin for forbønn, og pastoren var veldig forbausa for han hadde ikke sett at hun var gravid... Men hun sa bare bestemt: "Bare be!" Haha, ei tøff dame! Noen år senere sa gutten til denne pastoren: "Jeg er også pastor. Du har en stor menighet, og jeg har en liten menighet", for han drev nemlig og lekte pastor, med de andre barna som menighetslemmer og blader som bibler.

Nå er han stor! Vanlig størrelse, frisk og rask.

Det er hjertegripende hvordan et menneske blir grepet til å ta seg av et annet. Spesielt fordi det skjer midt i et hav av nødlidende, og man ser knapt skogen for bare trær. Et enkeltmenneskes skjebne ble fullstendig omrokket av omsorgen fra et annet.