Arthur

I går hørte jeg om Arthur (Haugen), som reiste på utrolige turer i Itombwe.

Store nedblåste trær stengte veien: han hugde (eller sagde? - vet ikke hva slags verktøy han brukte, "alikata" på swahili...) seg vei og kjørte videre.

Elver uten bro: han hugde (eller sagde?) trær igjen og lagde seg bro.

På'n igjen

Jeg hadde så store vyer da jeg starta denne bloggen: Midt i smørøyet av norsk pinsemisjon i Kongo - tenk hvilken rik historie og mangfoldig misjonsarbeid jeg har fått kommet inn i, og så mye jeg kan gi et glimt av her. Dårlig internettforbindelse var en utfordring tidligere - nå lurer jeg på hvor mye tida strekker til til. Men jeg prøver uansett å begynne på igjen, så får vi se :-)

Jeg er i hvert fall vel tilbake i Bukavu, og full av inntrykk og opplevelser. Menighetene vokser, skolene vokser, alt vokser!

Petras fattige, uføre, lamme og blinde venner

Vi hadde en minneseremoni her også i går, annonsert som "Takkegudstjeneste til Gud for misjonær Petra". Det var mye godt som ble sagt om Petra av de som fikk taletid, og alle som var der sa de kunne ha tilføyd mer. Det er rett og slett uendelig mye godt som kan sies om henne.

Det aller mest gripende var når hennes "halte og vanføre" venner kom inn i salen. Petra feiret 85-årsdagen sin her i Bukavu, og det går gjetord om at det var et fantastisk bursdagsselskap her da. I Lukas kapittel 14 står det to fortellinger om å be til selskap. I vers 12-14, sier Jesus: "Når du skal holde selskap, så innby de fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen" og i vers 21 forteller Jesus om et annet gjestebud: "Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og binde og lamme". Omtrent slik var det på Petras 85-årsdag.

Og også i går var det mange av Petras fattige, uføre, lamme og blinde venner som kom. Her er noen av dem under lovsangen. Noen klarte å stå, andre satt, men alle sang!

Mange av dem har hatt polio, og har bein i alle slags former og størrelser. Petra har hjulpet mange med proteser og krykker. Her er noen av dem på vei ut av kirka etter seremonien.

Og her er noen av protesene, etter at alle var blitt løfta og båret inn i bilen (noen av protesene var allerede lasta inn i bilen, dette er bare de som var igjen til slutt). Hvert par representerer et menneske som krøp eller krabba på bakken før de fikk hjelp av Petra og hennes venner i Norge.

Et fantastisk vitnesbyrd om et godhjerta og brennende menneske!

Minneord til Petra

I dag har Petra blitt fulgt til graven. Jeg sendte et minneord til Norge - det følger under. Vi har også hatt en minneseremoni: "Takkegudstjeneste til Gud for misjonær Petra" her i Bukavu i dag. Jeg forteller mer fra den senere.

Jeg ønsker å sende en hilsen fra Bukavu, fra Petras elskede Kongo. Det var med sjokk jeg leste meldingen om Petras bortgang forrige torsdag morgen, mens jeg kjørte gjennom skogene i Urega, der Petra har reist rundt, med bil og til fots, og forkynt evangeliet og undervist i Guds ord i mange, mange landsbyer. Ikke lenge etter at jeg mottok meldingen, pekte en av medpassasjerene på en bestemt ås-topp langt i det fjerne – det var Kakwende, der Petra virket i mange år ved bibelskolen. Litt senere igjen kjørte vi gjennom Bideka, og sjåføren, en ikke-kristen mann, fortalte meg at her pleide det å være en veldig bra jenteskole. Også der virket Petra i flere år. Det ble en spesiell reise, og en liten miniutgave av et vitnesbyrd om hennes rike tjeneste.

I dag, på gravferdsdagen, holdes det også en minnesmarkering her. Mange samles i Filadelfia Bukavu for å minnes og hedre Petra. Ingeborg Eikeland sender også herved sin kondolansehilsen, hun mottok beskjeden med stort vemod, men minnes sin gode kollega med takknemlighet for alt hun har gjort for Guds sak i Kongo. Vi holdt et lite minnesamvær med noen av Petras nærmeste venner og medarbeidere forrige fredag, og da leste Ingeborg fra Hebreerbrevet 13,7: ”tenk tilbake på hvordan de levde og døde, og ta eksempel av deres tro!”

Disse dagene har jeg hørt så mange fortellinger om Petra. Om hennes vesen og virke. Hun likte ikke å tale i de store menighetene, men likte de minste utpostene aller best. Der var ikke forsamlingene større enn at folk kunne våge seg til å stille spørsmål, og det likte hun. I de større forsamlingene ville folk gå hjem igjen med spørsmålene sine, og det var utilfredsstillende for et lærerhjerte.

Petra ga ikke om folk spurte – men bare om hun kjente at Herren ledet henne til det. Noen av hennes nærmeste venner og medarbeidere forteller at om det var noe du ønsket av Petra, var det beste og gå ned på kne i lønnkammeret ditt og be til Gud. Snart ville Petra selv komme og spørre om du ikke kunne ha bruk for dette eller hint – akkurat slik du hadde bedt Gud om.

Hun grep inn i mange enkeltpersoners liv og ytte stor hjelp. Mange handikappa har fått hjelp til proteser, krykker og rullestoler. Hun har tatt seg av flyktninger – fra både den ene og den andre leiren. Pygmeer har fått evangeliet og praktisk hjelp gjennom hennes tjeneste. Trollmenn (som utfører svart magi) har blitt frelst og døpt og gitt opp forbannelseskunstene sine. Tusenvis av barn går på søndagsskolene her, og mange av deres søndagsskolelærere har blitt undervist og inspirert av Petra selv og av medarbeiderne hun har sendt rundt i hele landet. Petra har selv vært i hele Kongo, inkludert helt til Gemena i Equateur-provinsen, der hun reiste rundt på motorsykkel da hun var over 70 år.

Mange kongolesere kommer nå og uttrykker både sin sorg og sin takknemlighet. Det er en enorm takknemlighet her for alt Petra har vært og har gjort for dette landet. Samtidig er sorgen dyp, og gråten tidvis høylydt.

Tapet av Petra er stort. Samtidig har hun sådd mye som vil fortsette å vokse og fortsette å bære frukter. Det er noen år siden Petra selv sist var her i Kongo. Men hennes tjeneste har fortsatt i hennes fravær. Hun har trofaste og hengitte medarbeidere som fortsetter å gå timevis til fots i skogene for å nå fram til en landsby der det er samlet en håndfull kristne som ønsker undervisning og fostring. Som reiser med motorsykkel eller båt og ser til pygmeene eller søndagsskolene, selv i små avsidesliggende landsbyer. Som fortsetter å besøke og tale i de minste utpostene, der folk kan stille spørsmål. Som har omsorg for de handikappa barna, og følger opp store og små som har fått rullestol eller andre hjelpemidler. Disse trofaste medarbeiderne er fortsatt brennende. De har fortsatt arbeidet mens Petra var i Norge. De vil fortsette arbeidet mens Petra er i himmelen. Hun hjalp dem inn i disse tjenestene. Alle givere hjemme i Norge, som har vært trofaste i givertjenesten mens Petra levde og muliggjort alt det hun har gjort her, kan være med og muliggjøre at arbeidet fortsetter, slik at mye av det Petra sådde fortsetter å vokse og nye frukter stadig kan høstes. Hennes virke har ikke tatt slutt.

Fred over Petras velsignet gode minne.

Fra Ingrid Schärer Østhus

Misjonær i Kongo utsendt av Filadelfia Hamar, støttet blant annet av Filadelfia Lena og Søstermisjonen på Lena, og ivrig framsnakket og løftet opp av Petra…

Henvisning

Hei godtfolk!

Vi har hatt forholdsvis sjelden nettilgang de siste ukene, og når nettet først er her så er det ofte så svakt at jeg strever med å åpne mailen til og med, langt mer med å publisere blogginnlegg. Det er rett og slett for ambisiøst å skulle prøve å holde liv i to blogger, så jeg henviser til min gamle blogg gjennom flere år for å få ujevne oppdateringer fra livet, tanker og opplevelser her: ingridiafrika.blogspot.com

Ønsker du flere oppdateringer, forbønnsønsker, o.l., kan du også gi meg epostadressa di, så kanskje du får en hilsen fra meg i innboksen med ujevne mellomrom...

Det ryktes at Kongo skal koble seg på en optisk fiberkabel, og at nettet skal bli mye bedre. Kanskje gjenoppliver jeg aktiviteten på denne bloggen da - vi får se om det blir med ryktet, eller om nettilgangen faktisk blir bedre...

So long!

Gråte og be

Ingeborg fant fram en gammel, slitt bok fra 1959: "Mot ukjent land" av Oddbjørg Tollefsen. Jeg driver og leser i den nå, og det er fascinerende.

Oddbjørg Tollefsen var en av de fire første misjonærene som dro ut på en norsk-svensk ekspedisjon til Kongo våren 1921. Det var hun og hennes mann Gunnerius Tollefsen, Hanna Veum og svenske A.B. Lindberg.

Det er mye som gjør at det er fascinerende lesning. Bare det å lese noe fra begynnelsen av 1920-tallet er spesielt. For en annerledes virkelighet. F.eks. hennes inntrykk fra Paris. Første gang i utlandet, og uten å ha søkt på internett eller kjøpt med seg Lonely Planet travel guide... Hun skriver riktignok at hun "hadde både lest og hørt meget om Paris", men hennes "meget" er noe annet enn all den informasjonsflommen vi har i dag. De var virkelig modige mennesker!

Jeg har bare lest de første kapitlene ennå, og noe av det som har stått ut for meg er det hun forteller at hun gjorde ute på feltet ("feltet" refererer til evangelisering rundt omkring i norske bygder): "Jeg gråter og ber, synger litt og vitner".

Disse fire bestanddelene: å gråte, å be, å synge og å vitne. I seg selv er de en preken.

Dessuten gjør rekkefølgen inntrykk på meg: først av alt, gråte. Dernest be. Så synge og til slutt vitne.

Hilsen fra Bideka

-->

Jeg begynte å skrive om Bideka sist, men nettet var vanvittig tregt, og jeg kasta bort tida på å vente på et bilde som jeg ville laste opp – og så gikk strømmen. Men det jeg altså begynte å fortelle var at Hans Haugen var den første som kom til området, sammen med Langseths, og startet opp arbeidet og bygde kirka. Det var på slutten av 40-tallet. Hovden ble også nevnt av mange, og det var Birger Hovden som bygde skolen. Lenge var det jenteskole, men nå er det videregående skole for begge kjønn. En stor skole med mange elever. Det lover godt for framtida.

Og alle snakket om “mammaen vår”, Kate. Helt til hun døde i fjor sommer, engasjerte hun seg i Bideka. Mange ønska seg nok en ny mamma - en fostermor, kanskje, eller stemor, så de ikke lenger skulle være foreldreløse... Jeg er dessverre ingen ny Kate. Men jeg kan gjerne treffe folk og høre på dem! 

Her er endelig bildet lasta opp! Kirka i morgensolen før frokost.

Og her er et bilde fra kvelden i forveien, litt før sola gikk ned. Ser du bjella som henger ned fra treet? Det er kirkeklokka!

Her er et bilde fra inne i kirka. Barnekoret synger. De var kjempegode! Det var to damekor og to ungdomsskor der også, og alle sammen sang bra, men barnekoret svingte det skikkelig av og var min desiderte favoritt. De litt større jentene i koret fikk i ansvar å lede koret i forskjellige sanger. (Hjelp, nå er det for lenge siden jeg har skrevet norsk - jeg aner ikke hvilke preposisjoner jeg skal bruke: Leder man koret "i" en sang??)

Siden nettet fungerer såpass at jeg får lasta opp bilder, benytta jeg anledning til det nå, og så forteller jeg mer med ord senere engang!

Bideka

Forrige helg besøkte jeg Bideka. Norske pinsevenner starter arbeid der i 1949, tror jeg. Under besøket hørte jeg stadig folk snakka om "Hovden", om "Haugen", om Petra og Kate, og enda flere. Vel hjemme igjen, kunne Ingeborg fortelle hvilken Hovden og hvilken Haugen det var snakk om (det viste seg å være verken Arthur eller Werner Haugen, som jeg kjenner til, men pappaen deres Harald - du verden for en rik misjonsfamilie").

Internettforbindelsen er dessverre veldig treg, så etter å ha ventet i 25 minutter på at et vakkert bilde av kirka skulle lastes opp, gir jeg nå opp. Strømmen kuttes om ti minutter, og da blir nettet borte også, så jeg får heller poste det her nå, og så skrive mer senere, og forhåpentligvis få med noen bilder.

Det er selvfølgelig begrensa hvor mye jeg rekker å se i løpet av to dager, men jeg fikk møtt mange og sett mye, og det var en givende helg. Jeg møtte to kvinneforeninger - den ene heter Håp og den andre Kjærlighet. De prøver å hjelpe hverandre i alle sine problemer, bl.a. med heklekurs. De viste meg kjempefine babydresser som de har hekla, og som de selger til nybakte foreldrene på fødestua.

Mer snart! (håper jeg!)

Livstegn

Bare en kjapp liten post for å si at jeg har det bra! Og i helga skal jeg på tur, så til uka håper jeg å ha mye spennende å fortelle!

Salmesang

Jeg var i Filadelfia igjen i formiddag, og her er en liten videosnutt fra salmesangen:

Kjenner noen igjen sangen? Den står helt sikkert i svenske Segerstoner, kanskje også norske Evangelietoner.

PS. Ikke lov å jukse for de som har Nyimbo za wokovu hjemme :-)