Gråte og be

Ingeborg fant fram en gammel, slitt bok fra 1959: "Mot ukjent land" av Oddbjørg Tollefsen. Jeg driver og leser i den nå, og det er fascinerende.

Oddbjørg Tollefsen var en av de fire første misjonærene som dro ut på en norsk-svensk ekspedisjon til Kongo våren 1921. Det var hun og hennes mann Gunnerius Tollefsen, Hanna Veum og svenske A.B. Lindberg.

Det er mye som gjør at det er fascinerende lesning. Bare det å lese noe fra begynnelsen av 1920-tallet er spesielt. For en annerledes virkelighet. F.eks. hennes inntrykk fra Paris. Første gang i utlandet, og uten å ha søkt på internett eller kjøpt med seg Lonely Planet travel guide... Hun skriver riktignok at hun "hadde både lest og hørt meget om Paris", men hennes "meget" er noe annet enn all den informasjonsflommen vi har i dag. De var virkelig modige mennesker!

Jeg har bare lest de første kapitlene ennå, og noe av det som har stått ut for meg er det hun forteller at hun gjorde ute på feltet ("feltet" refererer til evangelisering rundt omkring i norske bygder): "Jeg gråter og ber, synger litt og vitner".

Disse fire bestanddelene: å gråte, å be, å synge og å vitne. I seg selv er de en preken.

Dessuten gjør rekkefølgen inntrykk på meg: først av alt, gråte. Dernest be. Så synge og til slutt vitne.