I dag har vi vært i menigheten Nazareth i Kalengera her i Bukavu. Området var berømt for yrket "tyv" - et yrke som visstnok gikk i arv fra far til sønn. En mann som ranet misjonsstasjonen her for mange år tilbake, og som senere ble henrettet offentlig for andre forbrytelser, kom f.eks. herfra. Da de skulle starte en menighet her, tok de tak i det dårlige ryktet til stedet, og bestemte seg for å kalle menigheten Nasaret - de identifiserte seg nemlig med det Natanael sa da han hørte at Jesus var fra Nasaret: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" (Joh 1, 46) og ville vise folk at til tross for det dårlige ryktet så kan det komme noe godt også fra Kalengera!
Her er vi utenfor kirka, med navneskilt over døra: "5te Celpa Nazareth".
Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.
Til høyre ser vi litt av ungdomskoret, med lederen/gitaristen foran og en gutt fra barnekoret på trommer.
Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle.
Legg merke til trommene. Alle fem var i bruk under lovsangen, og sammen med noen risteinstrumenter og mangestemt sang fra hele menigheten var det ukas desiderte høydepunkt!! Helt ubeskrivelig fantastisk!
Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen. (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?
Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!
Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap, men jeg kan kanskje fortelle mer om det en annen gang. Jeg var i hvert fall temmelig nervøs, og måtte tenke tilbake til da jeg prekte for første gang - i Alvdal pinsemenighet. Den gangen var jeg også nervøs, men ble forsikret om at jeg var blant venner og bare ble møtt med vennlighet og overbærenhet. Dette var riktignok ikke venner på samme måten - jeg hadde jo ikke møtt dem før, men også her ble jeg møtt med bare vennlighet, og jeg visste at om jeg stotra og stamma og ikke fant riktig ord på swahili, så ville de bære over med meg. Og det gjorde de!
Som "møtehonorar" fikk vi en sprell levende hane. Den kakla og flaksa i bagasjerommet på bilen da vi kjørte inn porten hjemme - han skjønte vel at han nærmet seg enden på livet... Her er en fra menigheten som fulgte oss ned til bilen og bar hanen:
Herlig søndag!
Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.
Til høyre ser vi litt av ungdomskoret, med lederen/gitaristen foran og en gutt fra barnekoret på trommer.
Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle.
Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen. (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?
Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!
Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap, men jeg kan kanskje fortelle mer om det en annen gang. Jeg var i hvert fall temmelig nervøs, og måtte tenke tilbake til da jeg prekte for første gang - i Alvdal pinsemenighet. Den gangen var jeg også nervøs, men ble forsikret om at jeg var blant venner og bare ble møtt med vennlighet og overbærenhet. Dette var riktignok ikke venner på samme måten - jeg hadde jo ikke møtt dem før, men også her ble jeg møtt med bare vennlighet, og jeg visste at om jeg stotra og stamma og ikke fant riktig ord på swahili, så ville de bære over med meg. Og det gjorde de!
Som "møtehonorar" fikk vi en sprell levende hane. Den kakla og flaksa i bagasjerommet på bilen da vi kjørte inn porten hjemme - han skjønte vel at han nærmet seg enden på livet... Her er en fra menigheten som fulgte oss ned til bilen og bar hanen:
Herlig søndag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar