Hverandres hjelpere

Kvinnegruppa jeg skrev om på onsdag starta altså møtet sitt med å be Fadervår - og for meg ble det veldig spesielt å sitte i denne flokken av fattige kvinner og høre dem be "Gi oss mat for i dag". Men det var bare begynnelsen - begynnelsen på en oppmuntrende og forfriskende formiddag.

De er damer som har lidd mer enn man kan forstå - men de er likevel, eller kanskje nettopp derfor, sterke og livskraftige damer. De ser fram til onsdagene og gleder seg til å komme sammen. De prater, synger og ber, og finner stor styrke i fellesskapet med hverandre.

Nesten alle var enker, og mange hadde opplevd at mannen ble drept av rebellgrupper som kom og angrep landsbyene de bodde i. Flere var voldtatt og alle var blitt plaget av rebellene på forskjellig vis. Maria på bildet klarer ikke lenger å bruke høyrearmen sin etter at rebeller kuttet og skjærte i den på forskjellige steder. Også venstre arm og begge sider av hoftepartiet/lårene hennes hadde store arr etter macheten.

De kom sammen som en uformell kvinnegruppe og hun som leder gruppa hadde litt undervisning - om at selv om de er kvinner og enker må de si fra når de lider urett - speak out! Det var så spennende å overvære diskusjonen som fulgte. Ei dame fortalte for første gang hvordan hun led der hvor hun bor nå - og fikk skryt for å si ifra istedet for å sitte stille slik hun pleier. Noen bibelvers ble lest for å gi autoritet til budskapet: Fra skapelsesberetningen om at Gud så at det ikke var godt for mennesket å være alene, derfor ville han skape en hjelper - og derfor skal vi være hverandres hjelpere, ikke undertrykkere.

Omsider hadde alle snakket fra seg - delt erfaringer, problemer, synspunkter, råd - og mens en liten plastpose gikk rundt for å samle kollekt (til å hjelpe dem med størst behov) fant ei dame fram trommen og de satte i gang å synge og danse lovsanger.

De mangler mye - de mangler fred, sikkerhet, noen mangler mat, noen mangler et ordentlig sted å bo - men en ting de ikke mangler er livsgnist!