1 måned

Ja, i går kveld var det altså akkurat én måned siden jeg kom hit. Kan vel ikke si at jeg har landet helt eller etablert meg ennå, men jeg er da her, i hvert fall.

Det er mye nytt og annerledes, mye å bli kjent med og sette seg inn i, mye å bli vant til. Bare helt praktisk, hverdagslig - i forhold til vann, strøm, nett som kommer og går på uforutsigbart vis. Og selvfølgelig språk, kultur, problemer, nød og lidelser.

Men: "Han vekker meg morgen etter morgen. Han vekker mitt øre, så jeg kan høre slik disipler hører" (Jes 50:4). Og slik går dagene.

1 månedsjubileum

I dag har jeg vært én måned her!

Taket på barneskolen

Til frokost i går kom en telefon om at taket på to klasserom hadde blåst av. Det var der vi var på pastorinnvielser på søndag, der hvor fire utposter var blitt selvstendige menigheter. Dette bygget var opprinnelig det første kirkebygget, bygd av Langset. Men senere har kirka bygd en større murbygning til seg, og gamlekirka ble en del av barneskolen.

Telefonen til Ingeborg ringte, og det første som ble sagt var: "Satan ble misunnelig". Ingeborg så helt forvirra ut og jeg (som bare hørte på avstand) lurte på om jeg hadde hørt riktig - vanligvis sier man jo "hei" eller navnet sitt først... Men så presenterte mannen på andre enden seg og forklarte hva han mente og hva som hadde skjedd. Det var rektoren på barneskolen, han som er barnebarnet til den første som ble døpt i Kabare, og han fortalte at klasserommene var ødelagt og tolka ulykken slik at djevelen hadde blitt misunnelig på all den fryd og gammen det var på søndag. På mandag kom det altså en stormvind, og takplatene blåste av bygget som nå rommer to barneskoleklasser.

Det er forsåvidt god grunn til misunnelse. Ikke bare har menighetene vekst (det må visst være over 300 medlemmer i en utpost for at den kan bli menighet), men skolen er også stor. Over tjue klasser tilsammen mener jeg å huske (3 klasser på noen trinn, 2 klasser på noen trinn). Det betyr mange barn som lærer å lese, skrive, regne, osv, osv!

Pastorinnvielser i Kabare

I dag har jeg vært i Cifuma, i Kabare-distriktet litt nord for Bukavu. Der var det pastorinnvielse av fire nye pastorer for fire forsamlinger som har vært utposter under Cifuma og som nå er blitt selvstendige menigheter. I tillegg var det innsettelse av tilsammen 15 eldste, og noen og tjue menighetstjenere og -tjenerinner.

Her tror jeg er fra innsettelsen av eldste:

Det var en kjempeforsamling så gudstjenesten ble holdt ute på plassen foran kirkebygget. Band med høyttaleranlegg var det også: 

Alle de fire nye menighetene stilte opp med ungdomskor. Her er ett av dem:

Det var stekende sol, og det var satt opp store presenninger mot sola, men det var jo et uendelig stort frammøte, og langt fra alle fikk plass i skyggen. Mange hadde heldigvis med seg store paraplyer (noen var snill med høyttalerne og lånte dem paraplyen sin - se bildet lenger oppe).

Det var rørende å være der med Ingeborg. Hun var der fra den spede begynnelsen. Da de hadde en historisk gjennomgang, husket Ingeborg alt de fortalte. Og det kunne hun også fortelle forsamlingen da hun ga en hilsen. Hun var der med Langset sine, og Damaris, og husker den første personen som ble døpt der i området. Elisabeth het hun, og nå er barnebarnet hennes rektor på skolen der. Her er de utenfor skolen (barnebarnet er han til høyre for Ingeborg):

Til venstre for Ingeborg står han som var den første evangelisten som startet opp i området, utsendt fra Bagira. Cifuma, som er modermenigheten til de fire nye menighetene hvis pastorer ble innvidd i dag, har altså selv en modermenighet i Bagira. Da de brakte en hilsen, sa de "fra bestemor-menigheten Bagira". Menighetene vokser og vokser.

Så man skal ikke forakte den ringe begynnelse. Eller bli deppa om noe synes vanskelig og tregt i begynnelsen. Det tenker jeg etter å ha hørt om Herr og Madame Langset fra Lillehammer i dag. Den ene utposten som ble menighet er nemlig i Ludaha, og der kom Langsets og noen flere norske pionermisjonærer for å starte opp arbeid aller første gang. Men etter tre uker ble de jagd bort av dronningen, og måtte forlate området. De startet i stedet opp i Kaziba. Men nå - 90 år senere - er det likevel en menighet der, der mammaen heter Cifuma, bestemor heter Bagira, og kanskje oldemor heter Kaziba - og tippoldemødre og -fedre er norske menigheter...

Tilgivelse, selv for drap?

Jeg må fortelle om blinde Joseph. Han er en fin mann - jeg har truffet ham et par ganger og han er veldig vennlig. Han lærte seg å lese blindeskrift for mange mange år siden, og leser bibelen og forkynner. Etter folkemordet var han i Rwanda, og litt ut i prekenen er det en mann som har et spørsmål: Om Jesus kan frelse fra alle synder? Joda, det kunne Joseph bekrefte. Til og med drap? spurte mannen. Ja, til og med om du har drept. Om du vender om, så vil Jesus frelse. Da viste det seg at det var mange i forsamlingen der som bar på tung bagasje og forferdelig dårlig samvittighet etter folkemordet. Mange bekjente fryktelige ting de hadde gjort. Det var mye gråt. Og omvendelse. Og etterpå, glede, letthet, takknemlighet, en ny start.

Ei dame som også er blind, og som lærte å lese blindeskrift av samme lærer som Joseph, leser også bibelen og forkynner. Dette er en historie fra noen tiår tilbake - jeg vet ikke akkurat når. Men det var en togrøver som pleide å gå på toget og gå gjennom alle vognene og krevde "avgift" av folk - ellers ville han kaste dem av i fart. Han var beryktet og fryktet. Men han hørte denne dama forkynne en gang, og så henne lese bibelen med fingeren mens hun så opp, og gikk fram og ville bli en kristen. Han sluttet å kreve "avgift" på toget, og ble en evangelist. Men ryktet om at han hadde endra seg hadde ikke nådd alle, og en gang han var på vei for å forkynne, ble han tatt av en mann som huska han som togrøver. Han var på ei bru, og denne mannen var rasende for alle gangene han hadde plaga ham, og ville slåss og kaste ham i elva. Heldigvis var det noen rundt som skjønte hva som foregikk, og grep inn så han berga livet. Etter det ville han helst ikke gå så langt unna og forkynne... Men han ville gjerne forkynne i nærområdene sine. Og han ville ikke kaste folk av toget i fart lenger.

Selv drapsmenn kan legge av seg sine gamle vaner, levemåter og traumer. Og lære å gjøre det gode. Det er gode nyheter for dette landet.

Be om fred

Leser Salme 122: "Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være trygghet i dine borger!"

Og som jeg gjør med Nehemja, slik gjør jeg også her: jeg putter inn Kongo, Bukavu, Kivu (Sør- og Nord-Kivu er provinsene her i øst i Kongo).

Be om fred for Kongo! Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være trygghet i dine borger!

Da jeg kom hit var det ganske mye snakk om krig og fred. Det var nemlig forhandlinger på gang mellom nabolandene her, om hvordan de helst vil løse konflikten i nord-øst (Nord-Kivu). En opprørsgruppe som kaller seg M23 brøt ut av den nasjonale hæren i vår, og nesten en halv million sivile har flyktet siden da (FN anslår 450-500.000). I løpet av sommeren har denne opprørsgruppa inntatt det ene området etter det andre, og det var spesielt spent den tida da de nærma seg Goma (hovedbyen i Nord-Kivu). Da var det spenning i lufta også her i Bukavu, for av erfaring vet folk her at om Goma faller er som regel neste mål Bukavu. Det gikk riktignok et rykte om at opprørerne ville dra til Kinshasa (altså landets hovedstad, omtrent 2000 km herfra). Nå ja, nok om forvirring og rykter. Nå snakkes det ikke lenger så mye om krig. Det er lenge siden jeg har hørt at noe nytt område er blitt inntatt av opprørerne. Det virker som om de holder seg i ro.

Kanskje fordi de er opptatt med sitt i de områdene de allerede har tatt. De har visst opprettet sin egen "regjering". Men jeg vil tippe at de er mer opptatt med å samle inn skatter og avgifter enn å drive skoler og sjukehus....

Må det være trygghet i dine borger!

Pianissimo

For et par dager siden fikk jeg høre at det finnes et piano i en av leilighetene her på misjonsstasjonen og ble veldig glad. Men det bodde en gjest der da, så jeg kunne ikke utforske nærmere. Det har jeg gjort nå! Og konklusjonen er: lykken er et piano!

Dere ser hvilken nød vi er i

Det begynner å bli noen dager siden sist jeg skrev - internett har vært ustabilt og jeg har hatt det travelt. Men nå er det både strøm og internett her, så nå skal jeg passe på å gi lyd fra meg. Dagene blir bare fullere og fullere (og det er spennende, lærerikt og gøy!), men det er mye som kan gjøres uten strøm i dagslys eller i lyset av stearinlys.

Jeg er så full av historier - jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvor jeg skal slutte.

Sønnen til en mann i en landsby her ute har vært involvert i en eller annen rebellgruppe og var blitt tatt til fange, men nylig har han rømt. For et par dager siden kom soldatene hjem til faren hans og arresterte ham i stedet, som et slags gissel. Hvis han skal sitte der til sønnen melder seg... ja da kan det neppe gå bra. Mannen har dessuten diabetes, og trenger jevnlig mat for ikke å bli alvorlig syk og dø. Veien er kort fra å være en fredelig bonde på landet til å bli en militærfange. Noen kom på hans vegne til misjonsstasjonen for å be om hjelp til mat til ham. Om soldatene finner sønnen hans og han derfor får slippe fri, eller om han oppnår rettferdighet gjennom rettssystemet og får slippe fri, vil det ikke hjelpe ham om han allerede har dødd pga for lite mat. Argumentet var at om han bare får spise, vil det i det minste være et ørlite håp for ham.

Mange slike historier kommer via pastorer. Det finnes selvfølgelig ikke sosialkontorer her. Staten er svak. Offentlige hjelpetilbud begrensa - jeg vet ikke om de finnes i det hele tatt? I mange tilfeller tar kirkene på seg det sosiale ansvaret for de som er ekstra vanskeligstilt i nærområdene sine. Foreldreløse barn, handikappa, enker, fanger. Og en del pastorer får hendene fulle av sosialt arbeid.

I dag besøkte jeg bibelskolen på Bwindi, som har opptil seks års teologiutdanning for pastorer. Det var spennende å høre hvordan de har tatt denne virkeligheten på alvor - og denne arbeidsoppgaven på alvor - og inkludert psykologi og "hvordan hjelpe folk" i pensumet.

Her er jeg sammen med bibelskoleelevene utenfor skolebygningen deres. Vi hadde en fin formiddag sammen. Under lovsangen kunne man tro det var en musikkhøgskole og ikke et teologisk seminar! Jeg presenterte meg og fortalte litt om veien min hit til Kongo, og delte litt av det jeg har på hjertet om Nehemia og å bygge opp igjen landet. Jeg leste fra Nehemja kap 2, slik jeg har gjort i mange støttemenigheter: "Dere ser hvilken nød vi er i, hvordan Jerusalem (eller Kongo, eller Kivu) ligger ødelagt. Kom og la oss bygge opp Jerusalems mur opp igjen så vi ikke lenger skal bli til skamme. ... Da sa de: 'La oss gjøre oss klare og bygge!' Så tok de kraftig fatt på dette gode arbeidet."

De var glade for å se et nytt fjes fra Norge, og snakket varmt om de gamle fjesene - ikke minst Kate og Petra. (I parentes bemerket: det første jeg så da jeg kom inn på kontoret til administrasjonen var et portrett av Kate. Så snudde jeg meg til høyre, og så et portrett av Ingeborg: "venn av bibelskolen". Så snudde jeg meg til venstre og så et bilde av Frank og Grete. Så snudde jeg meg rundt og så mot døra og ut på skolen, og så ved siden av døra portrettet til Petra.)

En gladhistorie helt til slutt:
Fra en stor gruppe enker, var noen få blitt plukket ut som de aller mest hjelpetrengende, deriblant sønnen til ei enke som var svært underernært. Ikke bare var magen oppsvulma, men også føtter og ansiktet var opphovna som følge av matmangel. Håret var blitt lyst. Hun som presenterte de heldig utvalgte sa at det egentlig ikke var noe håp for han mer. Når det var gått så langt, var sjansen for å overleve minimal. Men vi måtte prøve - gjøre et forsøk. Så blant de aller mest hjelpetrengende var han plukket ut. Og jeg tror han ble gitt hjelp fra strikkekafeen på Lillehammer (er ikke 100% sikker for jeg kan blande sammen, men jeg mener det var slik). I alle fall kom det gode nyheter i går: Gutten er slett ikke død. Han er ikke engang døden nær lenger. Han er blitt mye friskere. Et lite mirakel. Og makten i valget mellom å gi opp eller gjøre et forsøk. Eller i hans tilfelle var valget gjort for ham - altså makten i å bli oppgitt eller å bli gitt en sjanse.

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

I dag har vi vært i menigheten Nazareth i Kalengera her i Bukavu. Området var berømt for yrket "tyv" - et yrke som visstnok gikk i arv fra far til sønn. En mann som ranet misjonsstasjonen her for mange år tilbake, og som senere ble henrettet offentlig for andre forbrytelser, kom f.eks. herfra. Da de skulle starte en menighet her, tok de tak i det dårlige ryktet til stedet, og bestemte seg for å kalle menigheten Nasaret - de identifiserte seg nemlig med det Natanael sa da han hørte at Jesus var fra Nasaret: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" (Joh 1, 46) og ville vise folk at til tross for det dårlige ryktet så kan det komme noe godt også fra Kalengera!

Her er vi utenfor kirka, med navneskilt over døra: "5te Celpa Nazareth".

Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.

Til høyre ser vi litt av ungdomskoret, med lederen/gitaristen foran og en gutt fra barnekoret på trommer. 

Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle. 

Legg merke til trommene. Alle fem var i bruk under lovsangen, og sammen med noen risteinstrumenter og mangestemt sang fra hele menigheten var det ukas desiderte høydepunkt!! Helt ubeskrivelig fantastisk!

Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen.  (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?

Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!

Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap, men jeg kan kanskje fortelle mer om det en annen gang. Jeg var i hvert fall temmelig nervøs, og måtte tenke tilbake til da jeg prekte for første gang - i Alvdal pinsemenighet. Den gangen var jeg også nervøs, men ble forsikret om at jeg var blant venner og bare ble møtt med vennlighet og overbærenhet. Dette var riktignok ikke venner på samme måten - jeg hadde jo ikke møtt dem før, men også her ble jeg møtt med bare vennlighet, og jeg visste at om jeg stotra og stamma og ikke fant riktig ord på swahili, så ville de bære over med meg. Og det gjorde de!

Som "møtehonorar" fikk vi en sprell levende hane. Den kakla og flaksa i bagasjerommet på bilen da vi kjørte inn porten hjemme - han skjønte vel at han nærmet seg enden på livet... Her er en fra menigheten som fulgte oss ned til bilen og bar hanen:

Herlig søndag!

Hverandres hjelpere

Kvinnegruppa jeg skrev om på onsdag starta altså møtet sitt med å be Fadervår - og for meg ble det veldig spesielt å sitte i denne flokken av fattige kvinner og høre dem be "Gi oss mat for i dag". Men det var bare begynnelsen - begynnelsen på en oppmuntrende og forfriskende formiddag.

De er damer som har lidd mer enn man kan forstå - men de er likevel, eller kanskje nettopp derfor, sterke og livskraftige damer. De ser fram til onsdagene og gleder seg til å komme sammen. De prater, synger og ber, og finner stor styrke i fellesskapet med hverandre.

Nesten alle var enker, og mange hadde opplevd at mannen ble drept av rebellgrupper som kom og angrep landsbyene de bodde i. Flere var voldtatt og alle var blitt plaget av rebellene på forskjellig vis. Maria på bildet klarer ikke lenger å bruke høyrearmen sin etter at rebeller kuttet og skjærte i den på forskjellige steder. Også venstre arm og begge sider av hoftepartiet/lårene hennes hadde store arr etter macheten.

De kom sammen som en uformell kvinnegruppe og hun som leder gruppa hadde litt undervisning - om at selv om de er kvinner og enker må de si fra når de lider urett - speak out! Det var så spennende å overvære diskusjonen som fulgte. Ei dame fortalte for første gang hvordan hun led der hvor hun bor nå - og fikk skryt for å si ifra istedet for å sitte stille slik hun pleier. Noen bibelvers ble lest for å gi autoritet til budskapet: Fra skapelsesberetningen om at Gud så at det ikke var godt for mennesket å være alene, derfor ville han skape en hjelper - og derfor skal vi være hverandres hjelpere, ikke undertrykkere.

Omsider hadde alle snakket fra seg - delt erfaringer, problemer, synspunkter, råd - og mens en liten plastpose gikk rundt for å samle kollekt (til å hjelpe dem med størst behov) fant ei dame fram trommen og de satte i gang å synge og danse lovsanger.

De mangler mye - de mangler fred, sikkerhet, noen mangler mat, noen mangler et ordentlig sted å bo - men en ting de ikke mangler er livsgnist!

Bilder

Voila! Internett er tilbake! Prøver å legge ut noen bilder.

Noe av det første jeg gjorde var å hilse på ledelsen i CELPA (den kongolesiske pinsebevegelsen som er starta av norsk misjon). Her er et bilde fra utenfor CELPA-kontoret. Han i sjøgrønn dress ved siden av meg er den øverste nasjonale lederen og heter Biumba. Veldig trivelig mann! De andre jobber på kontoret.

Her er fra utenfor Filadelfia på søndag. Glassdørene holdt heldigvis denne gangen :-)

Og inne i Filadelfia:

Gi oss i dag...

I formiddag har jeg vaert på kvinnemøte med kvinner som har flykta fra krigshandlinger i landsbyene deres. Med unntak av ei, var alle blitt enker. De starta med å be Fadervår. Jeg har ikke laert meg Fadervår på swahili utenat ennå, men følger sånn cirka med, og hørte "Gi oss mat for i dag" (vårt daglige brød i den norske oversettelsen). Det var sterkt, og med ett forstod jeg hvorfor det kommer før "tilgi oss vår skyld". Overlevelse, mat for i dag. Det er vårt første bønneemne til Gud.

Bilder

Voila! Naa er minnepennen tilbake -  med virus, men fortsatt med bilder. Haaper nettforbindelsen holder naa.

Eller forresten ikke. Viruset er der, men bildene forsvant igjen. Vel, vel. Dere faar vente til internettforbindelse hjemme er ordnet - da skal jeg legge ut bilder fra Filadelfia og andre steder!

Soendag i Filadelfia

Endelig har jeg funnet en internettkafe med god nok internettforbindelse til aa logge meg inn paa bloggen!

Paa soendag var jeg i Filadelfia - ikke paa Hamar, men i Bukavu! Vi stod utenfor og ventet paa at den foerste gudstjenesten skulle bli ferdig, saa vi som skulle paa gudstjeneste nr 2 kunne komme inn. Fullt av folk, som ivrer etter aa komme inn. For ikke lenge siden var det slik trengsel for aa komme inn at den ene glassdoera ble knust! Her er det mange som sier som i Salme 122 "Jeg ble glad da de sa til meg: «Vi vil gå til Herrens hus.»"! 

Herlig korsang - selvfoelgelig! Pastoren prekte om aa vaere vitner, og tidlig i prekenen siterte han fra slutten av misjonsbefalingen: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". Dette var et ord som gikk igjen paa innvielsen min - jeg tror jeg hoerte det en 10-15 ganger da?! Det ble i hvert fall sitert av omtrent hver eneste en som ga en hilsen. Naa ble jeg minnet paa det, da pastoren her ogsaa siterte det. 

Ellers maa jeg innroemme at jeg ikke fikk med meg hele prekenen. Det er vanskelig aa hoere hoeytalerlyd saa jeg skjoenner mer naar jeg snakker ansikt-til-ansikt, og dessuten blir det litt for lenge aa sitte saa konsentrert. Saa jeg datt av innimellom, men saa klarte jeg aa hoppe paa igjen. 

Jeg hadde med bilder paa minnepenn naa, men han som jobber her bare stakk av med den... Om han kommer tilbake legger jeg ut bilder snart :-)